Rennesøy
Øyene i Rennesøy kommunedel er blant stedene i Norge med de aller eldste sporene etter mennesker. På Galta ble det omkring 1990 gjort arkeologiske undersøkelser som avdekket at mennesker har oppholdt seg her antakelig for omkring 11 000 år siden, og i flere omganger gjennom steinalderen. Selv om landskapet har endret seg mye med landheving og endringer i klima, har tilgangen til fisk, sjøfugl og annet vilt vært rik gjennom alle tider.
Øyene er svært rike på fornminner også fra bronse- og jernalderen, og flere stedsnavn (som Ask, Voll, Bø m.fl.) gjenspeiler at gårdene har røtter fra så langt tilbake som i alle fall fra jernalderen. På Sørbø forteller funn av store nausttufter fra vikingtida og kirka fra omkring midten av 1100-tallet om makt og velstand. Trolig var Sørbø en høvding- eller adelsgård.
Øyene i Rennesøy har vært svært gunstige for jordbruk i all kjent tid. Den heldige kombinasjonen av mildt klima med mye lys og godt jordsmonn har gitt gode avlinger, så både eget forbruk og salg i byen har vært mulig. Dagens jordbruksvarer som tomater, storfe- og lammekjøtt følger lange tradisjoner når de også sendes ut av regionen. Tidlige vårpoteter fra den sørvendte skråningen på Dale skal ha vært sendt til Slottet allerede i mellomkrigsårene.
Det har vært få selveiende bønder i området fra tilbake til middelalderen; på Rennesøy var det bare på Steinsland at gårddriveren også eide gården selv, og den var så liten at den har vært lagt øde i flere omganger gjennom århundrene. I stedet har gårdene blitt eid av rike institusjoner som prestegården Hauskje, Apostelkirka i Bergen, Munkeliv kloster i Bergen eller Halsnøy kloster. Utstein kloster har spilt den viktigste rollen som jordeier for Rennesøy. Flere gårder lå til Utstein gjennom middelalderen, trolig i forlengelse av eiendommen til kongsgården til Harald Hårfagre som lå på Utstein på 800-tallet, der klosteret ble etablert i 1260-årene. Andre gårder som kongehuset hadde eid i middelalderen, ble også lagt til Utstein kloster i en byttehandel mot gårder på Jæren i 1640.
Overgangen til selveiende bønder skjedde gradvis fra siste halvdel av 1700-tallet og fram mot ca. 1850, ofte etter en periode med eierskap ved dansk adel eller andre rikfolk nærmere hjemme.
Fram til utskiftningene på 1800-tallet var gårdshusene med unntak av naust, møllehus og eventuelle husmannsplasser samlet i klyngetun på hver gård. For eksempel Nordbø, som var en ganske stor gård med flere bruk, kan ha hatt omkring 30 bygninger samlet i tunet, plassert nesten vegg i vegg. Omkring klyngetunet lå åkrene og engene, som var fordelt i mange små teiger, imens utmarka utenfor der igjen var felles.
Tettstedene Vikevåg og Østhusvik vokste fram som en følge av rutebåttrafikken. Allerede i 1870 var Vikevåg anløpssted for rutebåten mellom Stavanger og Skudenes, selv om det noen ganger var i feil retning om man skulle til Stavanger, så reisen kunne gå via Skudenes og ta 4-5 timer. Til Østhusvik begynte dampbåten å gå ca. 1900. Handelssteder ble etablert, og i Vikevåg fantes både meieri, skomaker og etter hvert en hermetikkfabrikk. Også de mange mindre holdeplassene for rutebåten ble viktige som møteplasser i bygdene omkring på øyene; det var her jordbruksvarer ble sendt til byen, posten ankom øyene, og folk møttes og utvekslet nyheter av både skriftlige og muntlige slag.
Etter hvert som bilen ble vanligere, ble rutebåtene med mange små holdeplasser i 1958 erstattet av fergene i Rennesøysambandet, mellom Stavanger, Bru, Sokn, Vestre Åmøy, Askje og Rennesøy. Veiutbygging de neste ti årene gjorde at flere holdeplasser på øyene kunne kuttes, så fra 1968 sluttet fergene å gå innom Dale, Mosterøy, Utstein Kloster og Sørbø. Etter at Rennfast åpnet i 1992 ble øyene deler av hovedferdselsåren mellom Stavanger og store deler av Vestlandet, og i 2009 ble Talgje og Finnøy knyttet sammen med Rennesøy gjennom Finnfast.